Det foregår en spennende diskusjon på postlisten Biblioteknorge nå, midt i ferietiden. Jeg har "gitt mitt besyv" med, i form av dette innlegget:
"Takk for en spennende diskusjon og for tankevekkende synspunkter! Og spesielt takk til Per Kristian Bjørkeng som hengte bjellen på katten! Litt synd at han gjorde det midt i ”agurk-tiden”, for det er jo nettopp disse spørsmålene vi sårt trenger å reflektere over.
Gutenberg spøker i bakgrunnen hver gang vi snakker om bibliotekenes utfordringer, og det er selvfølgelig ikke tilfeldig. Det mange likhetspunkter mellom det teknologiske ”spranget” vi opplever nå, og det som skjedde for fem hundre år siden. Og følgene av spranget vil være dramatiske.
Jeg reflekterer over dette, og noen av de spørsmålene Tord tar opp, i august-utgaven av Karis kalender som nå er forhåndspublisert på OppAmaryllis! (kommer i trykt form i Bibliotekaren etter ferien).
Jeg er enig med Tord i at det er diskontinuiteten vi må forstå, som det sentrale fenomenet i det vi opplever. Hvis vi tror at det nye bare er en videreføring av det gamle, vil vi før eller siden bli spilt ut over sidelinjen, og andre vil komme inn på arenaen for å ivareta de behovene vi (tror at vi) dekker. Litteraturhuset i Oslo er et godt eksempel.
Samtidig er jeg, som Frode, opptatt av kontinuiteten; ikke i bibliotekinstitusjonens form, men i menneskenes behov for kunnskap og opplevelse. Men som Tord peker på, vi må kartlegge den faktiske etterspørselen – både fra brukerne OG fra samfunnet – for å kunne legge en strategi for endringsprosessen.
Om ca en halv generasjon vil dagens unge være voksne – og dagens voksne (bl.a. lærere og bibliotekarer) vil være pensjonister. Da vil vi kunne se hvordan etterspørselen etter kunnskaps- og kulturtjenester i det digitale kunnskapssamfunnet slår ut. Men omstilling tar tid, så det begynner å haste med å finne konkrete uttrykk for nye, ”robuste og bærekraftige” løsninger.
Bibliotekene, slik vi kjenner dem, er institusjoner tilpasset sin tid og sin samfunnsform. Det er ikke skrevet i stein at de skal bestå. Hvordan samfunnet tilrettelegger og finansierer sine institusjoner, er et politisk spørsmål. Så langt er det tverrpolitisk enighet om at folkebibliotekene er viktige, men jeg tenker av og til (som den kjetter jeg er) at dette standpunktet bærer litt preg av å være en ”hellig ku”. Hvor lenge vil våre styrende holde liv i kua?
For meg er litteraturhus- og læringssenter-modellen to sider av samme sak – under overskriften et utvidet kunnskapsbegrep. De kan utgjøre de to ”benene” folkebibliotekene skal stå på – under forutsetning av at vi har kapasitet til å utvikle begge.
Det kan hende det er lurt å velge en modell – og da tror jeg læringssentermodellen er den mest robuste og bærekraftige – både i et etterspørsels-perspektiv og ut fra det vi liker å kalle samfunnsoppdraget.
Men uansett hva vi velger, så vil det kreve analytisk tilnærming og systematisk arbeid. Og det begynner å haste med å finne en strategi for endringsprosessen. Da trenger vi nettopp denne typen diskusjoner – også etter at ferie- og ”agurk”-tiden er over.
Klarer vi ikke omstillingen, står andre aktører klare til å overta, og vi risikerer å ende opp som vår tids marginaliserte ”skrivere”. "
11 juli 2009
KK 09-08 Skjebnetime i biblioteket
Sommerens viktigste innlegg om bibliotek og den digitale revolusjonen kom utenfra – og handlet mest om annet enn bibliotek. Heldigvis.
Aftenpostens Per Kristian Bjørkeng skrev (4. juli) en artikkel om e-bøker under overskriften Bibliotekenes nemesis. Her reflekterer han over nye mønstre for produksjon, distribusjon og bruk av digitale tekster. Han vurderer både trusler (pirater) og muligheter (digitale abonnementer), peker på maktstrukturer i det norske bokfeltet og trekker i tillegg noen interessante sammenligninger med musikk- og filmbransje, som (foreløpig) ligger litt foran i løypa.
Men kanskje aller viktigst: han viser hvordan biblioteket ikke er en ”satelitt” i dette bildet, men derimot tett sammenvevd med de øvrige aktørene i ”tekstbransjen”.
Og så snakker han en god del om teknologi.
Det handler ikke (bare) om teknologi!
Teknologi kan være spennende i seg selv, men det teknologiske aspektet er vel egentlig forbeholdt de spesielt interesserte. For de langt fleste av oss er nok funksjonaliteten teknologien tilbyr, viktigere. Men den aller viktigste siden ved teknologiske ”sprang” – som det vi står midt oppe i – er at de driver samfunnsutviklingen fremover. Dette er et aspekt jeg savner når bibliotekfeltet diskuterer seg selv.
Grunnleggende ny teknologi (som den digitale) vil nødvendigvis presse frem endringer i samfunnets produksjons- og markedsforhold, og vil derved rokke ved etablerte monopoler og profesjoner. Endringene griper likeledes inn i menneskelig adferd og sosiale forhold, og vil i siste instans kunne påvirke hele balansen i samfunnet.
Som så mange før ham, trekker Bjørkeng en teknologitråd tilbake til Gutenberg. Han sidestiller det han kaller Gutenbergs alminneliggjøring av det trykte ord (gjennom trykkpressen), med Amazones alminneliggjøring av det utrykte ord (gjennom leseplaten Kindle).
Dette er en interessant teknologisk dikotomi, men jeg har vært mer opptatt av andre paralleller.
Det har skjedd før
Vår tids digitale revolusjon har mange felles trekk med den boktrykk-revolusjonen som Gutenberg satte i gang midt på 1400-tallet – også ut over de rent teknologiske.
For eksempel fant det, i perioden etter 1450, sted en utrolig virksomhetsutvikling; en skog av nye trykkerier vokste opp over hele Europa; mange hundre bare i løpet av noen få tiår. I tillegg var det behov for nye støttefunksjoner som typeskjæring, for papirproduksjon og distribusjon av ferdige produkter i en helt ny målestokk; det oppsto nye yrkesgrupper og til dels helt nye fagområder.
De nye trykke- og produksjonsmetodene skapte en eksplosjonsartet vekst i antall produserte tekster, nye bokformater ble utviklet, bokprisene sank til en brøkdel, bøker ble tilgjengelig for ”alle” – og ”alle” kunne publisere sine egne tekster.
Gjennom hele senmiddelalderen hadde skriverne vært en av samfunnets mest innflytelsesrike yrkesgrupper. Nå overtok trykkerne som den ledende profesjonen i feltet, og skriverne (de som ikke kastet seg på den nye bølgen) ble på kort tid redusert til en marginal gruppe som produserte håndarbeid for spesielt interesserte.
Hvis man i tillegg ser på de overordnede historiske linjene, kan man tydelig skimte Gutenbergs ”fingeravtrykk” på europeisk utvikling etter 1500. Mangfoldiggjøringen av tekster gjorde at ideer kunne deles og diskuteres i en helt ny utstrekning – med vidtrekkende følger for både kultur, religion, utdanning og vitenskap, og etter hvert også for offentlig debatt og demokratiutvikling. I kjølvannet – og som direkte konsekvens – av Gutenbergs ”grep”, fikk vi Luthers reformasjon, opplysningstid, den franske (og den amerikanske) revolusjon, og i neste omgang den industrielle revolusjon, for bare å nevne enkelte ”highlights”.
Klokkene ringer for oss
Jeg regner med at det ikke bare er jeg som ser enkelte likhetstrekk mellom den strukturelle utviklingen anno 1500 og dagens utviklingstrekk?
Nye virksomheter og produksjonsområder som popper opp som paddehatter, dramatiske fall i produksjonskostnader og priser, mangedobling av informasjonsmengden og demokratisering av produksjonskanalene – det lyder da unektelig ganske kjent?
I hvilken grad historikere om 500 år vil kunne se Tim Berners-Lees ”fingeravtrykk” på (den globale) samfunnsutviklingen kan man jo bare spekulere om, men helt utenkelig er det vel ikke? Se bare på hvordan opprør i fjerne land følges globalt, i sanntid, via de nye mediene.
At gamle profesjoner må vike plassen for nye, er heller ikke en helt ukjent problemstilling. Og her er vi kanskje ved det aller ømmeste punktet i hele denne historien? For hvordan skal bibliotekarprofesjonen møte utviklingen for å unngå å bli det 21. århundres skrivere?
Det begynner å haste med å finne gode strategier!
(Dette innlegget publiseres også i trykt form i Bibliotekaren, august 2009)
Aftenpostens Per Kristian Bjørkeng skrev (4. juli) en artikkel om e-bøker under overskriften Bibliotekenes nemesis. Her reflekterer han over nye mønstre for produksjon, distribusjon og bruk av digitale tekster. Han vurderer både trusler (pirater) og muligheter (digitale abonnementer), peker på maktstrukturer i det norske bokfeltet og trekker i tillegg noen interessante sammenligninger med musikk- og filmbransje, som (foreløpig) ligger litt foran i løypa.
Men kanskje aller viktigst: han viser hvordan biblioteket ikke er en ”satelitt” i dette bildet, men derimot tett sammenvevd med de øvrige aktørene i ”tekstbransjen”.
Og så snakker han en god del om teknologi.
Det handler ikke (bare) om teknologi!
Teknologi kan være spennende i seg selv, men det teknologiske aspektet er vel egentlig forbeholdt de spesielt interesserte. For de langt fleste av oss er nok funksjonaliteten teknologien tilbyr, viktigere. Men den aller viktigste siden ved teknologiske ”sprang” – som det vi står midt oppe i – er at de driver samfunnsutviklingen fremover. Dette er et aspekt jeg savner når bibliotekfeltet diskuterer seg selv.
Grunnleggende ny teknologi (som den digitale) vil nødvendigvis presse frem endringer i samfunnets produksjons- og markedsforhold, og vil derved rokke ved etablerte monopoler og profesjoner. Endringene griper likeledes inn i menneskelig adferd og sosiale forhold, og vil i siste instans kunne påvirke hele balansen i samfunnet.
Som så mange før ham, trekker Bjørkeng en teknologitråd tilbake til Gutenberg. Han sidestiller det han kaller Gutenbergs alminneliggjøring av det trykte ord (gjennom trykkpressen), med Amazones alminneliggjøring av det utrykte ord (gjennom leseplaten Kindle).
Dette er en interessant teknologisk dikotomi, men jeg har vært mer opptatt av andre paralleller.
Det har skjedd før
Vår tids digitale revolusjon har mange felles trekk med den boktrykk-revolusjonen som Gutenberg satte i gang midt på 1400-tallet – også ut over de rent teknologiske.
For eksempel fant det, i perioden etter 1450, sted en utrolig virksomhetsutvikling; en skog av nye trykkerier vokste opp over hele Europa; mange hundre bare i løpet av noen få tiår. I tillegg var det behov for nye støttefunksjoner som typeskjæring, for papirproduksjon og distribusjon av ferdige produkter i en helt ny målestokk; det oppsto nye yrkesgrupper og til dels helt nye fagområder.
De nye trykke- og produksjonsmetodene skapte en eksplosjonsartet vekst i antall produserte tekster, nye bokformater ble utviklet, bokprisene sank til en brøkdel, bøker ble tilgjengelig for ”alle” – og ”alle” kunne publisere sine egne tekster.
Gjennom hele senmiddelalderen hadde skriverne vært en av samfunnets mest innflytelsesrike yrkesgrupper. Nå overtok trykkerne som den ledende profesjonen i feltet, og skriverne (de som ikke kastet seg på den nye bølgen) ble på kort tid redusert til en marginal gruppe som produserte håndarbeid for spesielt interesserte.
Hvis man i tillegg ser på de overordnede historiske linjene, kan man tydelig skimte Gutenbergs ”fingeravtrykk” på europeisk utvikling etter 1500. Mangfoldiggjøringen av tekster gjorde at ideer kunne deles og diskuteres i en helt ny utstrekning – med vidtrekkende følger for både kultur, religion, utdanning og vitenskap, og etter hvert også for offentlig debatt og demokratiutvikling. I kjølvannet – og som direkte konsekvens – av Gutenbergs ”grep”, fikk vi Luthers reformasjon, opplysningstid, den franske (og den amerikanske) revolusjon, og i neste omgang den industrielle revolusjon, for bare å nevne enkelte ”highlights”.
Klokkene ringer for oss
Jeg regner med at det ikke bare er jeg som ser enkelte likhetstrekk mellom den strukturelle utviklingen anno 1500 og dagens utviklingstrekk?
Nye virksomheter og produksjonsområder som popper opp som paddehatter, dramatiske fall i produksjonskostnader og priser, mangedobling av informasjonsmengden og demokratisering av produksjonskanalene – det lyder da unektelig ganske kjent?
I hvilken grad historikere om 500 år vil kunne se Tim Berners-Lees ”fingeravtrykk” på (den globale) samfunnsutviklingen kan man jo bare spekulere om, men helt utenkelig er det vel ikke? Se bare på hvordan opprør i fjerne land følges globalt, i sanntid, via de nye mediene.
At gamle profesjoner må vike plassen for nye, er heller ikke en helt ukjent problemstilling. Og her er vi kanskje ved det aller ømmeste punktet i hele denne historien? For hvordan skal bibliotekarprofesjonen møte utviklingen for å unngå å bli det 21. århundres skrivere?
Det begynner å haste med å finne gode strategier!
(Dette innlegget publiseres også i trykt form i Bibliotekaren, august 2009)
10 juni 2009
Depressive fredagstanker? [publ. BN 05.06.09]
Vi er (som kjent) alle sentrum i vårt eget univers. Det slår meg til stadighet, dette at vi tar utgangspunkt i oss selv når vi prøver å forstå verden.
Ganske mange av oss som debatterer IKT i biblioteksammenheng, tilhører de ”voksnes” rekker – vi er barn av trykkskriftsamfunnet og ser det tykte dokumentet som ”det naturlige”, selv om mange av oss er storforbrukere av IKT. Vi fokuserer mye på teknologien som sådan – som man gjør før ting setter seg i ryggmargen. Da er det fort gjort å tenke på det nye som et supplement til det velkjente.
De som skal bruke informasjonskildene i det biblioteket vi prøver å planlegge, er i økende grad barn av Internettet, og har i all hovedsak digitale kilder og medier som sin ”normal”. De er ”blinde” for teknologien; for dem er den bare der – som et grensesnitt mot innholdet som kommunikasjonsarena og mye, mye mer. Hvordan tenker de på dette?
Vi vet at tendensene i informasjonsproduksjon er at den trykte går nedover, mens den digitale går oppover. Forlagsbransjens strev er bare ett av mange tegn i tiden.
Selv om jeg personlig er glad i bokformatet, så innser jeg at det ikke er jeg (gamle dama) som er målestokken. Jeg tar for gitt at trykte bøker i (den nære?) fremtiden vil være et kuriosium (bare for å bruke et annet ord enn supplement) for de spesielt interesserte, mens jeg kan bruke et mangfold av andre medier for å skaffe meg både informasjon, kunnskap og opplevelse.
Det jeg ikke helt skjønner, er hvorfor dette er en så deprimerende tanke... :)
God helg!
/KariF
PS. Siden det gjentas til stadighet: kan noen fortelle meg HVORFOR ”det trykte biblioteket er fundamentalt viktig [for Kunnskapssamfunnet]” – bortsett fra at vi sitter på fysiske samlinger som det vil ta tid å erstatte?
Ganske mange av oss som debatterer IKT i biblioteksammenheng, tilhører de ”voksnes” rekker – vi er barn av trykkskriftsamfunnet og ser det tykte dokumentet som ”det naturlige”, selv om mange av oss er storforbrukere av IKT. Vi fokuserer mye på teknologien som sådan – som man gjør før ting setter seg i ryggmargen. Da er det fort gjort å tenke på det nye som et supplement til det velkjente.
De som skal bruke informasjonskildene i det biblioteket vi prøver å planlegge, er i økende grad barn av Internettet, og har i all hovedsak digitale kilder og medier som sin ”normal”. De er ”blinde” for teknologien; for dem er den bare der – som et grensesnitt mot innholdet som kommunikasjonsarena og mye, mye mer. Hvordan tenker de på dette?
Vi vet at tendensene i informasjonsproduksjon er at den trykte går nedover, mens den digitale går oppover. Forlagsbransjens strev er bare ett av mange tegn i tiden.
Selv om jeg personlig er glad i bokformatet, så innser jeg at det ikke er jeg (gamle dama) som er målestokken. Jeg tar for gitt at trykte bøker i (den nære?) fremtiden vil være et kuriosium (bare for å bruke et annet ord enn supplement) for de spesielt interesserte, mens jeg kan bruke et mangfold av andre medier for å skaffe meg både informasjon, kunnskap og opplevelse.
Det jeg ikke helt skjønner, er hvorfor dette er en så deprimerende tanke... :)
God helg!
/KariF
PS. Siden det gjentas til stadighet: kan noen fortelle meg HVORFOR ”det trykte biblioteket er fundamentalt viktig [for Kunnskapssamfunnet]” – bortsett fra at vi sitter på fysiske samlinger som det vil ta tid å erstatte?
19 april 2009
Vil du se min smukke navle?
Jeg tror ikke mine egne øyne!
Nå har jeg lest og lest (dere vet hva). Og så har jeg lest en gang til - bare for å være helt sikker. Og så har jeg tenkt: var dette det hele? Logistikk, forvaltning og internfokus - igjen!?! Hvor ble det av politikken???
Her har jeg ventet i halvannet år på at Giske skulle ta grep for å få det norske "bibliotektoget" - med sin fragmentering, sitt analoge etterslep og sin interne logistikkfokus - opp på skinnene. Jeg har tenkt at han, om noen, både har politisk vilje og handlekraft nok til å samle trådene, å stokke om på tradisjonelle tankemønstre og å gjøre skikkelig kultur- og kunnskapspolitisk vei i vellinga.
Nå skal jeg endelig få se konturene av et bibliotekfelt for det (post)moderne kunnskapssamfunnet. Det skal tegnes et bilde av en kunnskapsaktør som tar opp i seg nye mønstre i brukeradferd og nye markedsforhold i kunnskapsøkonomien. Det skal gjøres politiske prioriteringer og stilles klare krav - både til bibliotekeiere og -profesjon. Og målet skal være et bibliotekfelt som vender seg utover, mot brukere og samarbeidspartnere, i stedet for innover, mot eget leveranseapparat.
Jeg skal - endelig - får se en regjering som har en bibliotekpolitikk og som vil noe med bibliotekene.
Men det jeg får, er bare mer av det samme, gamle - with a digital twist. Det er virkelig ikke til å tro!
Er det bare oss?
Det er mye som både kan og bør sies om denne meldingen, men i denne omgang tror jeg det er like lurt å bare si litt. I fortvilelsen over å ha fått nok et navlebeskuende plandokument, vendte jeg meg til et par andre av Giskes stortingsmeldinger for å se om hans øvrige politikkområder får samme behandling.
Først gikk jeg til Filmmeldingen (2007), den som ble kjørt gjennom i ekspressfart, og som "alle" vet handlet om et av statsrådens favorittområder. Der finner jeg flere kapitler som handler om kinoenes brukere (publikum), ett som heter Film som satsingsområde og ikke minst et eget kapittel om Filmpolitiske mål. Det er interessant lesning.
Men enda mer interessant er gjensynet med Kringkastingsmeldingen (2007).
(Jeg har lenge ment at allmennkringkasteren NRK har åpenbare paralleller til bibliotekene).
Her vil jeg spesielt trekke frem kapittel 2, Endringsprosesser innen fjernsynssektoren, som nesten utelukkende tar utgangspunkt i endret seeradferd, kapittel 4, Allmennkringkasterens rolle, hvor samfunnsoppdraget underbygges og drøftes, og kapittel 7, NRKs nye medietjenester som har brukernes (lisensbetalernes) forventninger som utgangspunkt.
Føringene fra Kringkastingsmeldingen konkretiseres i NRK-meldingen (2007), under navnet NRK-plakaten, og utkrystalliseres i fem (etter høring utvidet til seks) "pilarer":
1. NRK skal understøtte og styrke demokratiet
2. NRK skal være allment tilgjengelig
3. NRK skal styrke norsk språk, identitet og kultur (her finnes også det flerkulturelle)
4. NRK skal etterstrebe høy kvalitet, mangfold og nyskaping
5. NRKs allmennkringkastingstilbud skal være ikke-kommersielt
6. NRK skal ha et attraktivt innholdstilbud på Internett, mobil-tv mv.
Politikk er å ville noe!
Jeg finner grunnleggende forskjeller i graden av politisk vilje når jeg sammenligner disse meldingene med den vi har fått - og jeg mener forskjellene kan spores allerede i de innledende vinklinger i disse dokumentene. Så la meg plukke frem noen små eksempler:
I Filmmeldingen uttrykkes formålet veldig klart (s. 8):
"Film er et av vår tids viktigste kulturuttrykk. [...] Vurdert i forhold til publikumsoppslutningen er film et av de mest brukte kulturtilbud i Norge. [...] Regjeringen ønsker både en opptrapping av de statlige tilskuddene til filmproduksjon og en gjennomgang av de statlige virkemidlene for å sikre at disse brukes effektivt og målrettet."
I Kringkastingsmeldingen er utgangspunktet endringer i omgivelsene (s. 7-8):
"De tradisjonelle kringkastingsmediene er nå i ferd med å endre seg betraktelig. [...] Overgangen fra analog til digital teknologi vil gi publikum et stadig større tilbud av kanaler. Samtidig utfordres kringkastingsmediene av helt nye aktører. Innholdstilbud på Internett tar stadig mer av publikums oppmerksomhet.
Publikums oppmerksomhet spres på mange medier. Det snakkes ofte om «fragmenteringen» av mediekonsumet. Disse endringene gjør det påkrevd å gå gjennom politikken på feltet på nytt. Det er ikke gitt at gårsdagens løsninger passer for morgendagens mediemarkeder. [...] "Meldingens overordnede tema er hvordan allmennkringkastingspolitikken bør tilpasses det nye mediebildet. [...] I meldingen vil departementet også fokusere på hvilken rolle NRK bør fylle som en offentlig eid, ikke-kommersiell kringkaster. NRK er landets viktigste kulturinstitusjon [...]. Målet bør være at NRK skal kunne opprettholde og videreutvikle denne posisjonen."
Tilsvarende sies det i NRK-meldingen (s. 5):
"Dei siste åra har det skjedd ei teknologisk utvikling som har ført med seg omfattande endringar på mediefeltet. Alle delar av verdikjeda innan kringkasting er råka. Dette gjeld både korleis programma blir produserte, korleis dei blir distribuerte og korleis dei blir mottekne. Denne teknologiske utviklinga har utløyst store marknadsmessige endringar på kringkastingsfeltet. Nye kanalar har vokse fram, konkurransen mellom kringkastarane har auka, og publikum kan velje kva dei vil sjå og høyre, og når og kor. [...] I lys av utviklinga på kringkastingsfeltet har det oppstådd eit behov for ein grundig gjennomgang av NRKs allmennkringkastingsplikter."
Og her er "ansatsen" i Bibliotekmeldingen (s. 11)
"Biblioteka er møtestader og arenaer som kan medverke til å nå regjeringa sine overordna mål for kultur og kunnskapspolitikken. [...] Utfordringane i biblioteka viser at det er behov for ein overordna politikk som kan medverke til at biblioteka tek i bruk løysingar og byggjer strukturar, som er robuste nok til å møte morgondagens utfordringar. Det er viktig at biblioteka i størst mogeleg grad arbeider i same retning og tek i bruk løysingar som gjev brukarane bibliotektenester med høg kvalitet."
(mine uthevinger)
Jeg sier ikke mer - denne gang!
/KariF
Kilder:
Filmmeldingen: St.meld. nr. 22 (2006-2007) Veiviseren
Kringkastingsmeldingen: St. meld. nr. 30 (2006-2007) Kringkasting i en digital fremtid
NRK-meldingen: St.meld. nr. 6 (2007-2008) NRK-plakaten
Bibliotekmeldingen: St.meld. nr. 23 (2008-2009) Bibliotek
Nå har jeg lest og lest (dere vet hva). Og så har jeg lest en gang til - bare for å være helt sikker. Og så har jeg tenkt: var dette det hele? Logistikk, forvaltning og internfokus - igjen!?! Hvor ble det av politikken???
Her har jeg ventet i halvannet år på at Giske skulle ta grep for å få det norske "bibliotektoget" - med sin fragmentering, sitt analoge etterslep og sin interne logistikkfokus - opp på skinnene. Jeg har tenkt at han, om noen, både har politisk vilje og handlekraft nok til å samle trådene, å stokke om på tradisjonelle tankemønstre og å gjøre skikkelig kultur- og kunnskapspolitisk vei i vellinga.
Nå skal jeg endelig få se konturene av et bibliotekfelt for det (post)moderne kunnskapssamfunnet. Det skal tegnes et bilde av en kunnskapsaktør som tar opp i seg nye mønstre i brukeradferd og nye markedsforhold i kunnskapsøkonomien. Det skal gjøres politiske prioriteringer og stilles klare krav - både til bibliotekeiere og -profesjon. Og målet skal være et bibliotekfelt som vender seg utover, mot brukere og samarbeidspartnere, i stedet for innover, mot eget leveranseapparat.
Jeg skal - endelig - får se en regjering som har en bibliotekpolitikk og som vil noe med bibliotekene.
Men det jeg får, er bare mer av det samme, gamle - with a digital twist. Det er virkelig ikke til å tro!
Er det bare oss?
Det er mye som både kan og bør sies om denne meldingen, men i denne omgang tror jeg det er like lurt å bare si litt. I fortvilelsen over å ha fått nok et navlebeskuende plandokument, vendte jeg meg til et par andre av Giskes stortingsmeldinger for å se om hans øvrige politikkområder får samme behandling.
Først gikk jeg til Filmmeldingen (2007), den som ble kjørt gjennom i ekspressfart, og som "alle" vet handlet om et av statsrådens favorittområder. Der finner jeg flere kapitler som handler om kinoenes brukere (publikum), ett som heter Film som satsingsområde og ikke minst et eget kapittel om Filmpolitiske mål. Det er interessant lesning.
Men enda mer interessant er gjensynet med Kringkastingsmeldingen (2007).
(Jeg har lenge ment at allmennkringkasteren NRK har åpenbare paralleller til bibliotekene).
Her vil jeg spesielt trekke frem kapittel 2, Endringsprosesser innen fjernsynssektoren, som nesten utelukkende tar utgangspunkt i endret seeradferd, kapittel 4, Allmennkringkasterens rolle, hvor samfunnsoppdraget underbygges og drøftes, og kapittel 7, NRKs nye medietjenester som har brukernes (lisensbetalernes) forventninger som utgangspunkt.
Føringene fra Kringkastingsmeldingen konkretiseres i NRK-meldingen (2007), under navnet NRK-plakaten, og utkrystalliseres i fem (etter høring utvidet til seks) "pilarer":
1. NRK skal understøtte og styrke demokratiet
2. NRK skal være allment tilgjengelig
3. NRK skal styrke norsk språk, identitet og kultur (her finnes også det flerkulturelle)
4. NRK skal etterstrebe høy kvalitet, mangfold og nyskaping
5. NRKs allmennkringkastingstilbud skal være ikke-kommersielt
6. NRK skal ha et attraktivt innholdstilbud på Internett, mobil-tv mv.
Politikk er å ville noe!
Jeg finner grunnleggende forskjeller i graden av politisk vilje når jeg sammenligner disse meldingene med den vi har fått - og jeg mener forskjellene kan spores allerede i de innledende vinklinger i disse dokumentene. Så la meg plukke frem noen små eksempler:
I Filmmeldingen uttrykkes formålet veldig klart (s. 8):
"Film er et av vår tids viktigste kulturuttrykk. [...] Vurdert i forhold til publikumsoppslutningen er film et av de mest brukte kulturtilbud i Norge. [...] Regjeringen ønsker både en opptrapping av de statlige tilskuddene til filmproduksjon og en gjennomgang av de statlige virkemidlene for å sikre at disse brukes effektivt og målrettet."
I Kringkastingsmeldingen er utgangspunktet endringer i omgivelsene (s. 7-8):
"De tradisjonelle kringkastingsmediene er nå i ferd med å endre seg betraktelig. [...] Overgangen fra analog til digital teknologi vil gi publikum et stadig større tilbud av kanaler. Samtidig utfordres kringkastingsmediene av helt nye aktører. Innholdstilbud på Internett tar stadig mer av publikums oppmerksomhet.
Publikums oppmerksomhet spres på mange medier. Det snakkes ofte om «fragmenteringen» av mediekonsumet. Disse endringene gjør det påkrevd å gå gjennom politikken på feltet på nytt. Det er ikke gitt at gårsdagens løsninger passer for morgendagens mediemarkeder. [...] "Meldingens overordnede tema er hvordan allmennkringkastingspolitikken bør tilpasses det nye mediebildet. [...] I meldingen vil departementet også fokusere på hvilken rolle NRK bør fylle som en offentlig eid, ikke-kommersiell kringkaster. NRK er landets viktigste kulturinstitusjon [...]. Målet bør være at NRK skal kunne opprettholde og videreutvikle denne posisjonen."
Tilsvarende sies det i NRK-meldingen (s. 5):
"Dei siste åra har det skjedd ei teknologisk utvikling som har ført med seg omfattande endringar på mediefeltet. Alle delar av verdikjeda innan kringkasting er råka. Dette gjeld både korleis programma blir produserte, korleis dei blir distribuerte og korleis dei blir mottekne. Denne teknologiske utviklinga har utløyst store marknadsmessige endringar på kringkastingsfeltet. Nye kanalar har vokse fram, konkurransen mellom kringkastarane har auka, og publikum kan velje kva dei vil sjå og høyre, og når og kor. [...] I lys av utviklinga på kringkastingsfeltet har det oppstådd eit behov for ein grundig gjennomgang av NRKs allmennkringkastingsplikter."
Og her er "ansatsen" i Bibliotekmeldingen (s. 11)
"Biblioteka er møtestader og arenaer som kan medverke til å nå regjeringa sine overordna mål for kultur og kunnskapspolitikken. [...] Utfordringane i biblioteka viser at det er behov for ein overordna politikk som kan medverke til at biblioteka tek i bruk løysingar og byggjer strukturar, som er robuste nok til å møte morgondagens utfordringar. Det er viktig at biblioteka i størst mogeleg grad arbeider i same retning og tek i bruk løysingar som gjev brukarane bibliotektenester med høg kvalitet."
(mine uthevinger)
Jeg sier ikke mer - denne gang!
/KariF
Kilder:
Filmmeldingen: St.meld. nr. 22 (2006-2007) Veiviseren
Kringkastingsmeldingen: St. meld. nr. 30 (2006-2007) Kringkasting i en digital fremtid
NRK-meldingen: St.meld. nr. 6 (2007-2008) NRK-plakaten
Bibliotekmeldingen: St.meld. nr. 23 (2008-2009) Bibliotek
Abonner på:
Innlegg (Atom)
